Som dyretolk hender det jeg får dette spørsmålet:

“Tror du virkelig at dyrene har en sjel?”

Jeg kjenner alltid at svaret ikke bare kommer fra meg, men som en rolig bølge gjennom hjertet mitt, fra et dypere sted:

Ja, ja, ja.

Dyrene ER sjel.

Ikke som noe de bærer skjult inni seg, men som selve sitt utgangspunkt.

Der vi mennesker ofte strever for å huske hvem vi er bak alle lagene, lever dyrene helt og fullt som den de er – ren essens, ren tilstedeværelse, ren puls av liv.

Jeg tror at vi mennesker har undervurdert dyrenes bevissthet.

Dyrene er ikke mindre bevisste enn oss, de er ikke mindre kloke, mindre verdifulle eller mindre verdige. De er sjeler på reise, akkurat som vi er – og ofte kommer de for gi visdom som menneskene kanskje har glemt.

For de vet mer.

De kjenner mer.

De bærer et nærvær og en forståelse som vi ofte har glemt.

Dyrene kjenner jorden under potene og klovene sine.

De lytter til vinden, kjenner regnets frekvens, leser stemningen i et rom før vi åpner døren.

De bærer ikke bare sitt eget liv, men ofte også våre følelser og energier – som små, tålmodige voktere ved vår side.

Ja - Ikke fordi jeg snakker "dyrenes språk” men fordi jeg som dyretolk kan stille meg inn på deres frekvens – og åpner et rom av lytting som går dypere enn ord.

Når jeg lytter til dyrene, hører jeg ikke bare hva de trenger her og nå.

Jeg hører deres budskap til oss som mennesker.

Jeg hører deres stillhet, deres visdom om balanse, kjærlighet og livets rytme.

Dyrene minner oss om noe viktig:

At vi mennesker også er del av naturen.

At vi også bærer instinktene, roen, villskapen og stillheten i oss.

Og kanskje er det akkurat derfor de er her sammen med oss – for å hjelpe oss å huske det vi har glemt.